Oslo mobile Kunsthall

Av Helga-Marie Nordby, leder Oslo Kunsthall

Oslo Kunsthall ble stiftet i 2000 som et prosjektbasert initiativ for samtidskunst med ønske om å være en sentral aktør på den norske og internasjonale kunstscenen. Målet var å være et nomadisk prosjektkontor med fast stab og administrasjon, og at kunsthallen skulle engasjere seg aktivt i forholdet mellom samtidskunsten og byen. I løpet av noen få år greide kunsthallen å etablere seg som et alternativ til de tradisjonelle, norske kunstinstitusjonene med vekt på tverrfaglig kunstuttrykk, fleksibilitet, profesjonalitet og utvikling av alternative kurator- og presentasjonsstrategier.

Det første tilholdsstedet var en nedlagt bensinstasjon i Hegdehaugsveien. Formatet på kunsthallen var riktig –kvalitet og høye ambisjoner i en uformell atmosfære- men prosjektet var for omfattende. I løpet av tre måneder etablerte kunsthallen et utstillingsrom, en publikasjonsserie, en seminarrekke, et kunstnerarkiv, ett nettsted, konsulentvirksomhet og en fullt operativ liten institusjon med alt hva som kreves av drift og administrasjon. Her ble det i løpet av halvannet år gjennomført en rekke sterke utstillinger som fikk stor oppmerksomhet, med blant andre Monica Bonvicini, Daniel Pflumm, Anders Tomren, Johanna Billing, Rikrit Tiravanija og Lars Ramberg.

Tanken var at denne omfattende aktiviteten skulle inspirere offentlige og private støttegivere til å betale litt ekstra for kunsthallen. Dette slo ikke til. Særlig Norsk Kulturråd ønsket å støtte prosjekter, ikke drift. Og da IT-bransjen kollapset verden over høsten 2000 gikk dette også utover Oslo Kunsthall. Faktisk forhandlet kunsthallen med en sponsor som gikk konkurs mens forhandlingen pågikk.

Oslo Kunsthall i Hegdehaugsveien bidro til en optimisme på vegne av Oslo som kunstarena, og etablerte en vesentlig kontaktflate mellom den lokale kunstscenen, internasjonale institusjoner og samtidskunstnere. Blant samarbeidene Oslo Kunsthall gjorde mulig, var blant annet med Moderna Museet i Stockholm, og i tillegg bidro deltagelsen på den internasjonalt anerkjente kunstmessen Arco i Madrid til ytterligere å markere kunsthallen internasjonalt.

I 2002 flyttet Oslo Kunsthall til Skur 55 i Bjørvika som en del av den konstruerte gentrifiseringen av området. Åpningsutstillingen, som var et samarbeid med Museet for Samtidskunst, ”Hvor er jeg nå 2?”  ønsket å diskutere kunsthallens nye lokalitet og situasjon. Her gjorde blant andre Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson et oppsiktsvekkende prosjekt ”Whoomp – there it is” som drøftet kunstens vilje til sosial oppgradering av områder som Bjørvika. Verket bestod av en rund, hvit skinnsofa med et hulrom i midten for forsyninger med melkedrikken Litago. Denne drikken hadde opprinnelig barn som målgruppe, men har vel etterhvert blitt mer et symbol for narkomane. Utendørsinstallasjonen var supplert med et fotografi og en tekst inne i utstillingslokalet. Teksten drøftet hvordan de sprøytenarkomane som marginal gruppe var fullstendig oversett i denne form for byfornyelsesprosesser samtidig som den uttrykte skepsis til hvordan kunsten tjenestegjør som dynamo i gentrifiseringsprosesser.

Oslo Kunsthalls periode i Bjørvika antok et annet preg enn den i Hegdehaugsveien. Man valgte å høyne tempoet; både raskere omskiftninger og større kontaktflate mot det lokale kunstnermiljøet. Utstillinger, seminarprogram, filmvisninger og forestillinger vevdes i hverandre i en intensiv periode som Oslo sjelden hadde erfart tidligere. I et halvt år holdt kunsthallen til i Skur 55. Da var størsteparten av midlene oppbrukt.

Oslo Kunsthall gikk inn i en mellomfase og leide kun et lite kontor samtidig som man arbeidet for gjennomføring av et offentlig rom prosjekt med kunstnerduoen Elmgreen og Dragseth. Prosjektet ble nesten fullfinansiert, men det var umulig å oppdrive de siste hundre tusen og det hele ble lagt på is.

Sommeren 2003 fikk Oslo Kunsthall låne et av atelierene til OCA på Kunstnernes Hus, og her ble det gjennomført en prosjektserie med tittelen ”Fire konstruert besøk” med blant andre Nanna Debois Buhl, Christian Skjønhaug og Jeremy Deller.

Tross massiv moralsk støtte fra både den norske og internasjonale kunstscenen samt fra kommunalpolitisk hold, uteble den økonomiske støtten. Oslo Kunsthall startet dermed høsten 2003 utredninger om mulige kunstneriske, urbane og sosiale konsekvenser av å etablere en kunsthall i Groruddalen. Det ble inngått et samarbeid med Plankontoret i Groruddalen, og i forslaget til strategi for kulturaktiviteter i området ble det foreslått at man ønsket å etablere et regionalt kulturbygg i Groruddalen hvor Oslo Kunsthall kunne inngå som en aktør. Man ønsket å sette fokus på det offentlige rom som møteplasser og arenaer for kulturelle aktiviteter. Her skulle kunsthallen bidra med sin erfaring og inngangsette ulike prosjekter. I tillegg ble det foreslått at kunsthallen kunne fungere som kulturkoordinator for Groruddalen. Disse ambisjonene ble derimot aldri realisert da Oslo kommune selv ikke ønsket å støtte driften av kunsthallen. Det kunstneriske engasjementet fra Oslo Kunsthalls side begynte og endte med en markering i 18. etasje i Økern senteret i november 2004 med blant andre Knut Åsdam, Marianne Heier og Ane Hjort Guttu.

Arbeidet med å skaffe støtte til kunsthallen fortsatte i 2005, men uten nevneverdige resultater. Etter gjentatte møter med kommunen og søknader til Kulturdepartementet gikk luften ut av ballongen og Oslo Kunsthalls sannsynligvis to siste prosjekter ble gjennomført.

Sommeren 2005 samarbeidet kunsthallen med Marianne Heier i gjennomføringen av prosjektet ”En dråpe i havet” som inneholdt en krass kritikk av Oslo kommune og dens mangel på forvaltning av offentlig eiendom, implisitt også Oslo Kunsthall.

Samarbeidet med aiPotu ble en verdig avslutning på Oslo Kunsthalls historie. Her ble kunsthallens ideal om mobilitet virkelig tatt på alvor, da aiPotu inviterte institusjonen til å innta kunstnerduoens veteran husbil i en uke under navnet Oslo mobile Kunsthall. Tanken med prosjektet var blant annet å nettopp kommentere kunsthallen som brikke i et økonomisk og kulturpolitisk spill i forhold til ressursprioriteringer. Brettspillet monopol utgjorde rammen for Oslo mobile Kunsthall, og ved å slå terningen la aiPotu ruten for det ukes lange prosjektet. Kunstnerne og kunstnergruppene som deltok i prosjektet var Filiippo Filliger, Jérome Leuba, John Mäkinen, Michael Fliri, Rakett, AK28, Systerfilm, Parfyme og Blunderbuss. Fellesnevneren for disse er deres interesse for aktivisering av det offentlige rom og at dette er kunstnere som aiPotu har blitt kjent med på sine reiser med husbilen gjennom Europa. De syv ulike utstillingene på de syv forskjellige stedene i Oslo skapte uventede situasjoner og møter med et ikke-tradisjonelt kunstpublikum. Det verdifulle med prosjektet kom også til uttrykk gjennom møtene kunstnerne i mellom, og det nettverket aiPotu la til rette for, ved å invitere alle deltakerne til å bo sammen i et klubbhus på Kalvøya.

Oslo Kunsthall ønsker å takke Andreas Siqueland og Anders Kjellesvik som utgjør aiPotu samt kunstnerne som deltok i prosjektet for henholdsvis engasjement i Oslo Kunsthalls skjebne og for gode utstillinger som var med på å synliggjøre og diskutere kunsthallens historie og situasjon.