Ridderne av det runde bord
A collection of stories, The
I dag hadde vi en prat med ridderne av det runde bord; Peter, Ditlev, Trygve og Eylev. Ditlev var gammel bankmann og den som kjente best til fjellene i området (bilde fra bibilioteket). Han visste også om det krateret som ingen hadde greid å måle dybden på. Flere kyr og sauer var gått tapt her før man nå hadde funnet ut av å sette opp ett gjerde rundt hullet. Stedet var ingen nyhet for Ditlev; som hadde gått turer i området siden han var en ung gutt.
Etter dette gikk samtalen over til andre ulykker på havet og de store tapene under annen verdenskrig. De små bygdene lidde store tap i forhold til folketallet, men ingen liv gikk tapt fra denne bygda. Den eneste man kjente til var en mann utenfra som ville bosette seg her og hadde kjøpt seg hus rett før krigen brøt ut. Familien flyttet hit, selv rakk han aldri å overnatte før han ble borte på havet sammen med de andre vikingsønnene.
Så ble vi bedt om å skrive i gjesteboken. Der var det et bilde av Anniken og Hans. De gamle sådde tvil om det var Anniken som la seg inn i armkroken til Hans eller om det var Hans som tviholdt på henne mens hun strittet i mot. Det var ikke godt å si. I hvert fall hadde kona til Hans kastet bildet på kjøkkengulvet så det knuste i mange biter, når hun hadde fått en forstørrelse til jul.
Alle statistene hadde anlagt skjegg for den store filminnspillingen. Da filmen var ferdig bestemte de seg alle, unntagen Hans, å donere sitt skjegg til regissørens hodepute. En stormfull november natt fikk de andre tatt skjegget til Hans etter at de sjenket ham sørpe full.
Her var det mange skip med underlige navn som pleide å legge til kai; Morning Star, Sollaris, og Harry Fortune. Ett skip fikk navnet Ørnsaga etter forbokstaven til de syv brødrene som eide skuta sammen.
En dag kom et hjemmesnekret skip fra Samoa til disse strender. En tredje generasjons skipsbygger fra Skotland hadde slått seg sammen med en høvding datter fra Samoa. Skipet var bygget av edle tresorter og sammen hadde de lagt ut på en mangeårig seilas. I årenes løp lærte deres datter seg å bruke skipsradioen flittig i sine studier og tok faktisk hennes artium over eteren. I seks år hadde de nå vært ute. Skipet som hadde vært ute i all slags vær var nå overgrodd med mose og alger. Kapteinen hadde forespurt den lokale slippeieren å få båten opp av vannet til overhalling, men uten suksess. Slipp eieren mente at det var for stor risiko for forlis på land skulle vinden ta tak i det store styrehuset. Således ble kapteinen, hans kone og datter boende innerst i den lille fjordarmen den sommeren.
En dag da plenen skulle klippes, var gressklipperen gått i stykker. Da var det den Skotske kapteinen som mirakuløst vis klarte å reparere bladene på den skakkjørte klipperen. Da sjefen på verftet så hvor god kapteinen var med hendene ble han bløt i hjertet; båten skulle nok får komme på land allikevel. Alle lokale krefter ble samlet for å få den gamle skuta på land. Da tiden endelig var inne for avreise ble det heller ikke tatt noen penger for reparasjonen. Det skulle også bare mangle, mente man slippeieren - å ta betaling fra en fattig mann for å gjøre seg selv rikere var en skam som tilhørte fastlands menneskene til. Det eneste som sjefen på verftet krevde var at kapteinen skulle sette et kokosnøtt i havet når han kom hjem. Ifølge legenden var den mann lovet evig lykke som fant som fant et hvitøyede turnippfrø liggende på stranden. Dette var et frø stort som et strutseegg, som ved helt spesielle omstendigheter kunne reise fra Sydlige breddegrader og gjennom strømmene i Stillehavet blitt ført inn i Golfstrømmen gjennom Atlanterhavet og Nordishavet for strande her på disse øyer. Ett slikt funn skjedde omtrent vært hundrede år og frøet skulle tas inn i huset og henges over hjemmets arne – ”der varmen og livet bliver til”. Sjefen mente at på Samoa var det ikke slike frø, men om en Kokosnøtt engang kom til disse strender ville han føle seg sikker på at de alle tre hadde kommet seg vel hjem. Noen år senere fikk sjefen beskjed i posten at det hadde kommet en pakke til han på hoved–postkontoret som han måtte hente snarest. I pakken lå det kokosnøtt formet som en liten kasse. Ved pakken fulgte ett brev som fortalte om at hvis det hvite turnippfrø ble plassert i kassen ville det bringe eieren dobbelt lykke. Kokosnøtten ble hengt over hjemmets ildsted i påvente av det hvite turnipp frø.
Ikke alle gjester var så elskverdige mottatt, spesielt ikke turister som man mente gikk rundt i verden med alt for store sko. En gang hadde ett følge med amerikanere tatt seg til rette ved ett gjestgiveri. Et bord som var bestilt et halvt år i forveien ble frarøvet de lokale fordi de tykke turistene ikke orket å flytte på seg – de var sultne og å vente på deres tur passet ikke inn i programmet. Det endte med at de lokale som hadde retten på sin side ble forvist til en pølsebod i nabobygden.
Det var allment kjent at Selene var etterlevninger fra de druknede. Om man noen gang får se inn i de store øynene til en sel kan man oppdage de forlistes triste menneskeskjebne. En dag hadde en ung fisker våget seg inn i en grotte hvor han så menneskeskikkelser danset. Da han rodde inn oppdaget han at selskinn på steinene og midt i blant dem danset den vakreste kvinne han noen gang hadde sett. Den unge gutten forsto fort hvilket skinn som tilhørte selkvinnen og klarte å gjemme det under toftene i båten uten at hun la merke til det. Da dansen var slutt, svømte alle selene til havs, mens den vakre kvinnen sto naken igjen. Den unge gutten tok henne så med seg hjem. Dette resulterte i flere barn. Selskinnet gjemte han godt i en kiste og nøkkelen bar han alltid i sitt belte. Livet sammen var det frommeste en mann kunne drømme om.
En dag mannen var til havs oppdaget han at han hadde glemt nøkkelen hjemme. Da sa han til de andre fiskerne, ” I dag mister jeg min kone”. Mennene rodde for harde livet hjem, men ulykken var allerede skjedd; mens de nærmet seg land så de en sel forsvinne i havet. Fiskeren ble en trist mann, slik kontakt med de overnaturlige alltid gjør. Han så henne aldri igjen, men ofte når barna lekte på kaien var det en sel som fulgte med i deres lek.
Storlaksen og Kaskerleierne
Vi traff Storlaksen i badstuen. Der var unge som gamle samlet, tom en liten jentunge i følge med sin far. Det var helt stille mens Storlaksen satt på øverste benk og fortalte lokalhistorier. Alle hørte på. Med sin enorme hengemage lignet han mer på en Buddah enn en laks. Slektsnavnet hans var Laksefoss og siden han var størst i familien var han blitt kalt Storlaksen. Slike typer kallenavn var vanlige her oppe. Ofte grenset navnene over til mobbing. Det var også en måte å skape en identitet på – et navn man måtte leve opp til, det hadde i hvert fall Storlaksen klart.
Storlaksen fortalte at Øyboerne eller kaskelaierne som de også blir kalt her, er kjent for sin innbyrdes strid. Dette er spesielt ett fremtredende fenomen i de små bygder, hvor selv familiene innbyrdes sloss mot hverandre. Maktkampen var ikke uttalt, men om man kom på besøk her kunne man godt føle på skinnet hvor lista lå.
På ett sted var det så ille at postbudet ikke våget å levere posten til to naboer samtidig. En pæle var satt opp i veiskillet til de to hus. Postmannen syklet ned den ene siden av veien for å levere post til den ene – deretter opp igjen til pælen og ned igjen på den andre siden for å levere post til den andre. Man måtte utvise respekt for tomtegrensen, ellers kunne det gå en galt.
I 1745 gikk det snøras over husene på den ene siden av dalen. Menneskene på den andre siden ventet i tre dager for å sikre seg at alle var døde før de våget seg over for å se på skadene. 20 menneskeliv gikk tapt – ca. halve bygden.
Om man skulle komme på uventet besøk, var det vanlig kutyme og sette seg midt i mellom husene og vente der til noen bød en inn på kaffe. Etter man hadde mottatt invitasjon kunne man gå inn og da var det vanlig at den andre naboen kom ut for å invitere gjesten inn til seg etterpå – og da helst overgå trakteringen. Slik kjempet man om ytre anseelse. Å banke på en av dørene uten å vente utenfor, var det sett på som usømmelig.